NOR Jazz Nytt, Jan Granlie (dec.2009)

MANGE NYE NAVN FRA INTERESSANT PLATESELSKAP I SØR-ITALIA

Å få en FedEx-pakke fra Italia overfylt med usedvanlig interessant musikk fra «støvel-landet» med et knippe navn som like gjerne kunne vært italienske fotballspillere eller kjente pizzakokker, som jazzmusikere, er som julekvelden på kjærringa. Overraskende og ytterst hyggelig.
Ikke mindre enn 20 CDer kom fra det lille selskapet Auand, som har sitt tilholdsted i Bisceglie i Syd-Italia, klemt inne mellom områder preget av primitivo, negromaro, moscato, merlot, syrah og litt chardonnay. Eller nærmere bestemt nederst i støvelhælen. Til nå har selskapet kommet ut med 20 CDer, alle med fantastiske og lett gjenkjennelige covere, og med ytterst variert musikk, som alle er forankret i den moderne, europeiske jazztradisjonen.
Første CD ut er den fantastiske trombonisten Gianluca Petrella, som mange vil kjenne fra Enrico Ravas senere ensembler. På «X-Ray» møter han baritonsaksofonisten Javier Girotto, bassisten Paul Rogers og trommeslageren Francesco Sotgiu i en happening, som beviser at trombone også kan være et hørbart jazz-instrument. Petrella er en mester i faget, både teknisk og kreativt, og sammen med Girottos baritonsaksofon fungerer dette aldeles utsøkt.
Saksofonisten Francesco Bearzatti har med seg keyboardisten Emmanuel Bex og den gamle «ringreven» Aldo Romano på trommer, pluss et knippe gjester i «triokonstellasjonen» Bizart Trio på deres «Virus» . Bex avslører raskt sin nære kjærlighet til Joe Zawinul ved bruk av vocoder og den typiske måten han spiller orgel på. Bearzettis saksofontone er klar og rennesten for klar og ren innimellom, men han beviser at han har full kontroll på instrumentet gjennom hele plata, og Romano er, som vanlig, på plass med drivende trommespill. En positiv overraskelse!
Gitaristen Paolo Sorge møter den franske tubaisten Michel Godard og den sicilianske trommeslageren Francesco Cusa i «Trinkle Trio». Her er vi midt inne i den moderne, sør-europeiske jazztradisjonen, med mye fabuleringer rundt komposisjoner av Thelonious Monk, bl.a. «I Mean You», «Evidence», «Crepuscule With Nellie» og en rekke av de låtene vi kjenner godt fra Monks repertoar. Godard er en gnistrende tubaist, Sorge drar Monk etter ørene og Cusa er på plass gjennom hele plata med akkurat passe rufsete spill.
Mer saksofon – amerikanske David Binney har fått innpass på den italienske labelen sammen med trommeslageren Jeff Hirshfield. På «A Small Madness» er de mer nedpå enn de fleste av de italienske msuikerne, men Binney skriver fine låter og han har en behagelig og litt tørr lyd i altsaksofonen som er tillitsvekkende.
Den italienske pianisten og trekkspilleren Antonello Salis er en morsom fyr. Sammen med gitaristen Paolo Angeli tar de oss gjennom fem energiske strekk i improverdenen, kombinert med litt preparert Sardinsk gitar på «Ma.Ri». Morsomt og friskti mindre porsjoner.
Giancarlo Tossani er en dreven pianist. Med sitt Synapser-band (Archille Succi – as, bcl, Tito Mangialajo Rantzer – b og Cristiano Calcagnile – dr) tar han oss med til Ornette Coleman-land, noe tittelen («Beauty Is A Rare Thing») også mer enn antyder. Saksofonisten har litt for skarp tone til å bli original, men ellers låter dette som en god, gammel Ornette-skive.
Nok en omgang med Francesco Bearzatti og hans Bizart Trio. Denne gangen medbringende den flotte, og meget lett gjenkjennelige trompetisten Enrico Rava, pluss tre andre gjester jeg ikke kjenner fra før. «Bizart Trio + Rava» er blitt ei flott plate som er mer Rava enn Bearzatti. Men plata skjemmes litt av et visst overforbruk av hammondorgel, som ikke passer helt godt sammen med Ravas tørre trompetlyd.
I Domino Quartet møter vi igjen trombonisten Gianluca Petrella i møte med bassisten Antonio Borghini, den nederlandske saksofonisten Sean Bergin og Chicago-trommisen Hamid Drake. På «Radio 3 Sessions» beveger de seg løst og ledig i Mingus-land og kvartetten er mer enn dyktige nok til å være i stand til å oppdatere den gamle mesteren på fortreffelig måte. Bergin har en fyldig og rå tone i tenoren som passer som hånd i hanske til Petrellas trombone. Kanskje den mest interessante plata i katalogen.
På «Live In Dublin» møtes saksofonisten Julian Agrüelles, bassgitaristen Ronan Guilfoyle og den amerikanske trommeslageren Jim Black under en konsert i 2002. Litt Ornette Coleman, Don Cherry og egne komposisjoner i «løs jakke» versjoner som egentlig aldri tar helt av. Men de kan sin 60-tallsjazz og ligger tett opp til forbildene Coleman / Cherry gjennom hele plata.
Trompetisten Cuong Vu har en egen forkjærlighet for Italia (jfr. anmeldelsen av Mickey Finn i seneste nummer). På «It’s Mostly Residual» møter han den allestedsværende gitaristen Bill Frisell, bassisten Stomu Takeishi og trommeslageren Ted Poor i seks komposisjoner gjort av Vu. Cuong Vu er en trompetist som er i ferd med å markere seg mer og mer i det internasjonale jazzliv, og med en melodisk og klar stemme, både kompositorisk og instrumentalt, er han et navn å merke seg framover. Og Bill Frisell tråkker så godt som aldri feil. En av selskapets absolutte höjdare!
Bassisten Stumu Takeishi møter vi igjen i Francesco Bearzattis tredje band på Auand-selskapet. Trioen Sax Pistols har også med den amerikanske trommeslageren Dan Weiss. De har sine røtter i den moderne jazzen, men de har også klare referansepunkter i 70-tallsrocken. På «Stolen Days» får vi litt Kurt Cobain («Smells Like Teen Spirit») og mye Led Zeppelin («Black Dog», «Heartbreaker» og «Moby Dick». For den som «head-banget» til Zeppelin i ungdommen, kan dette kanskje passe, men for oss som hadde andre favoritter, blir dette litt unødvendig.
Giancarlo Tossani igjen, samme band som på «Beauty Is A Rare Thing», men med litt annen tilnærming til forbildene. På «Coherent Deformation» får vi kun Tossanis komposisjoner og bandet holder seg mer nedpå enn på den forrigeog den har også mer personlig brodd. Succi utmerker seg med flott bassklarinettspill og hele kvartetten jobber tettere sammen enn på «Beauty…» etter min mening.
Gitaristen Roberto Cecchetto har med seg bassisten Giovanni Maier og trommeslageren Michele Rabbia på «Downtown». En plate som tar for seg bortimot hele jazzgitarhistorien fra 60-tallet og fram til i dag. Tre dyktige musikere, men det fenger meg dessverre ikke mer enn i korte øyeblikk.
Trommeslageren Dan Weiss er tilbake på «I Like Too Much» sammen med altsaksofonisten Gaetano Partipilo og gitaristen Miles Okazaki. Et knippe låter med gitaren i sentrum, som beveger seg fint mellom Johan Sebastian Bach og en slags John Scofield-aktig måte å traktere gitaren på.
«Stjernelaget» Gianluca Petrella, Antonello Salis og den amerikanske trommeslageren Bobby Previte møtes i «Big Guns» hvor Salis har latt trekkspillet ligge igjen hjemme og beveger seg mer innenfor Hammond-orgelets mange, litt «corny» lyder, ispedd litt piano og Fender Rhodes.
Jeg tror jeg aldri blir helt fortrolig med kombinasjonen trombone og Hammond-orgel, men det får bli mitt problem. Musikken svinger uansett bra, men innimellom blir det litt for mye «space music» etter min smak. Men på enkelte av låtene, som den stressede «Control Freak» tar de tre av slik vi liker det.
Saksofonisten Emanuele Cisi overbeviser med fyldig og fin tone på «The Age Of Numbers» sammen med Roberto Cecchetto (g), Paolo Biasi (b) og Emanuele Maniscalco (dr). Musikken er en kombinasjon av impro og mer tradisjonell senbop, noe som innimellom kan virke litt frustrerende. Noe blir vel svevende, men i andre sekvenser fungerer det friskt og fint. Men det engasjerer på en måte ikke nok til å sette varige spor.
Innspillingen «Eco Fato» bli innspilt under flommen i Italia i mai, 2008, hvor studioet nærmest ble overtatt av snegler som rømte for livet. Bandet Quilibrì ligger og vaker i den litt tilbakelente Ornette Coleman-tradisjonen med sopransaksofonisten Andrea Ayassot og gitaristen Karsten Lipp i førersetet, med bassisten Stefano Risso og de to perkusjonistene Adriano De Micco og Luca Spena som andrepiloter. Ayassot skriver fine komposisjoner som beveger seg i rolige farvann, innenfor den nyere kammerjazzen. Behagelig, og et band vi gjerne hører live i et lite, mørkt lokale en søndag formiddag.
3Quietmen & Stefano Battaglia består av (ECM)-pianisten Battaglia, trompeteren Ramon Moro, bassisten Frederico Marchesano og trommeslageren Dario Bruna. På «Bartokosmos» er all musikken inspirert av Bela Bartoks Mikrokosmos, og inspirasjonen kommer best til syne i stemningen i musikken. De fire musikerne vandrer av gårde på den moderne, italienske jazzveienrett i hæla på Enrico Rava og hans likemenn. Ramon Moro spiller veldig tett opp til sitt tydelige forbilde, og komposisjonene kunne godt vært gjort av gamle Rava. Ei flott plate som er variert og interessant fra start til mål.
Verdens mest benyttede frilansbassist, Steve Swallow har også funnet veien til Auants katalog. Sammen med trommeslageren Adam Nussbaum og saksofonisten Ohad Talmor har de hatt noen dagers ferie på Madeira, hvor de 11 sporene på «Playing In Traffic» er innspilt. De to kumpanene Nussbaum og Swallow kjenner hverandre fra lang tid tilbake, og er et relativt tettspillende lag, så det kan ikke ha vært helt enkelt for Talmor å blande seg inn i ferieplanene til de to. Men det funker veldig bra gjennom hele denne innspillingen. Talmor holder til i Lyon i Frankrike, er vokst opp i Geneve i Sveits med foreldre fra Israel, og han har studert i Florida, så han passer godt inn sammen med de to andre globetrotterne. Musikken svinger deilig gjennom hele innspillingen, og det er godt å høre noen av Swallows komposisjoner i en såpass avkledd atmosfære.
Sist ut i denne omgang er den amerikanske trommeslageren Bobby Previte og hans «Pan Atlantic» prosjekt. Her møter han trombonisten Gianluca Petrella, saksofonisten Wolfgang Puschnig, keyboardisten Benoit Delbecq og den danske bassisten Nils Davidsen i et knippe komposisjoner av trommeslageren selv. Puschnig er som alltid langt framme med nesten frenetisk spill (når han slipper til), Petrella er på plass som vanlig og «kompet» pusjer på hele veien. Musikken er åpen, det svinger, og det meste låter fint og røddig. Det eneste jeg har å innvende er at Fender Rhodesen til Delbecq får for mye plass.
Plateselskapet Auand er et selskap man bør merke seg. Platene er lette å få øye på, mest på grunn av en egenartet og svært delikat design. Dernest på grunn av at hele katalogen er overfylt med musikk vi ikke visste eksisterte. Hvis du ikke får fatt i platene hos din lokale pusjer, så kan du bestille platene hos Musikklosen (www.musikklosen.no).